Direktøravgang

Dagens store helsepolitiske nyhet er at direktøren på Oslo Universitetssykehus (OUS) går av. Hun har sagt tydelig fra om to viktige ting om de pågående omstillingene: 1) Fagmiljøenes innspill har i for liten grad blitt lyttet til. 2) Det er ikke mulig å oppfylle innsparingskravene uten at det går ut over pasientbehandlingen. Dette er styret uenig i.
Vi har tillitsvalgte på OUS som i lang tid har jobbet hardt for å bidra til at omstillingene ikke skal strande fullstendig. De beskriver situasjonen som kritisk. Vi ser nå at leger velger å slutte på tross av at de har brukt det meste av sitt yrkesliv på å bygge opp sterke fagmiljøer som behandler pasienter fra hele landet. Kolleger forteller at de har jobbet på avdelinger hvor de tidligere satte seg som mål å bli best i landet, nå ligger de nede og opplever at mye er ødelagt. Oslosykehusene har i stor grad landsfunksjoner. Dette har ikke blitt tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Sykehusene er lokalisert på en måte som gjør at de foreløpig ikke kan fortsette å redusere bemanningen.
Det er nå en generell og utbredt opplevelse at situasjonen er alvorlig og at det er nødvendig å senke farten kraftig, lytte til faglige vurderinger og tilføre penger. Legeforeningen har hele tiden påpekt at det ikke er mulig å gjennomføre store omstillinger uten øremerkede midler. En eventuell innsparingseffekt vil bli synlig over tid.
Det er vanskelig å forstå at styret velger å se bort fra direktørens vurdringer når det gjelder muligheter og risiko. Det er også vanskelig å forstå hvordan et lederskifte nå vil kunne bidra til å roe ned en svært urolig situasjon. Trenden med å bytte ut ledere når de ikke leverer, uansett hva som er leveringskrav og hva som er begrunnelser for manglende leveranser, er uheldig.