Det etiske forskningsdilemmaet

Jeg liker TED, dette fantastiske stedet på nett der det ligger snutt
etter snutt med små foredrag fra lysende mennesker. Alene står de der på scenen og
forteller om det de har opplevd, tror på eller driver med, og om hvorfor det
betyr noe for oss alle. Ved å trykke på «inspire me» får jeg forslag til hva jeg bør
se akkurat nå. Med jevne mellomrom presenteres et av TED-innleggene på Facebook
som en «must see».

I et av disse innleggene ble følgende påstand presentert: «Dette er det største
etiske dilemmaet i vår tid».

Ted.com, Ben Goldacre: Battling bad science

Det handler om medisin og forskning.
Goldacre hevder at store deler av den informasjonen forskere avdekker aldri blir gjort kjent og at det handler om så betydningsfull kunnskap at det rett og slett kan gjøre
det vanskelig å stole på at det faglige grunnlaget vårt, som vi ikke klarer oss uten og
som vi bruker når vi rådgir og behandler, faktisk er bunnsolid. Fordelen, sier han,
er at dette skjer så åpenlyst at det egentlig er lett å gjøre noe med.
British Medical Journal er enige med Goldacre. De skriver i sin leder fra 3.
januar 2012 at fenomenet med de store mengdene forskningsresultater som aldri blir
formidlet undergraver tilliten til evidensbasert medisin og at det som nå må gjøres er å sikre tilgang til all rådata.

Er det sånn at vi ikke kan stole på forskerne og arbeidet de gjør? Det ville være å gå for langt. Det gjøres mye fantastisk forskningsarbeid i medisinen, og det er et mål at enda flere leger skal ta doktorgrad. Forskning og klinisk arbeid er to sider av samme sak. Hele tiden oppdages nye sannheter og jeg er full av respekt og beundring for alle dem som borer så dypt i problemene at de til slutt ser en ny sammenheng som fører til at behandlingen kan forbedres. Bare se på de store fremskrittene som er gjort i kreftbehandlingen, eller hvordan kirurgien har endret seg fra store inngrep til kikkhullsteknikk for fler og fler operasjoner. For ikke å snakke om behandlingen av hjerteinfarkt og slag. Fremskrittene er så store at det er rart å tenke bakover i tid. Derfor kan vi føle oss tryggere enn noen gang.
Likevel må vi alltid forsøke å fange opp det som skjærer ut eller utvikler seg i
feil retning, og nå må noe gjøres for å sikre at all kunnskap ser dagens lys, sånn at vi kan ta de riktige beslutningene når vi behandler pasienter.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

En plan for alt?

Bestem deg for noe og gå for det.  Med en god plan og et tydelig mål øker sannsynligheten dramatisk for gode resultater. For helse har vi Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) og målet i planene er flest mulig gode leveår for alle, og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.  En god intensjon- men hvordan oppnår vi resultater med mål som er formulert på den måten? Vi har gode mål i Norge når det gjelder å få flere til å slutte å røyke. Vi har ikke et tilsvarende mål for  det økende fedmeproblemet. Nå er 68% menn og 51% kvinner  over 40 år overvektige i Norge. Dette faktum sammen med den økte andelen eldre vi vet kommer, betyr at flere enn i dag vil trenge helsehjelp. Da smittsomme sykdommer var samfunnets største helsetrussel, ble det funnet løsninger. Jeg er overbevist om at vi også kan finne gode løsninger for det som er vår største helsetrussel nå: livsstilssykdommene. Overalt ropes det varsku om at presset på helsetjenestene er i ferd med å bli større enn det som er bærekraftig selv for et rikt land som vårt. En god start er å begynne med tydelige mål, så hva med en halvering av antall overvektige på ti år? Effekten av en slik halvering ville vært enorm. Mål forplikter og forpliktelser kan være ubehagelige, men alternativet er hakket mer ubehagelig: evige omstillinger, press, uklare prioriteringer og en forstatt følelse av at systemene ikke fungerer. Jeg har blitt tilhenger av gode mål og planer. De gir oversikt og retning. Et mål må nå være at neste helse- og omsorgsplan inneholder flere konkrete mål for hvor mye vi vil forbedre oss på de største helseproblemene vi har i Norge. 

Publisert i Helse | Legg igjen en kommentar

Årsaker til for høyt arbeidspress i sykehus

Med jevne mellomrom reises diskusjonen om sykehuslegers arbeidstid og om hva det skyldes at leger mange steder fremdeles jobber døgnvakter. Avtalen mellom Legeforeningen og arbeidsgiverforeningen Spekter sier at ingen arbeidsperioder skal være mer enn 19 timer med mindre noe annet er avtalt lokalt. Vårt råd er at det ved inngåelse av lokale avtaler skal stå tydelig og klart hva som gjør at brudd på regelen om 19 timer er forsvarlig.

Dette er selvfølgelig et tema vi diskuterer ofte i Legeforeningen. Det tegner seg et tydelig bilde som viser at det er et stadig økende arbeidspress, døgnet rundt, på mange av våre sykehus. Her ønsker jeg rett og slett å liste opp noen av årsakene. Disse årsakene må være grunnlaget for de kommende diskusjonene om organisering av sykehus. Det er på tide å se grundig på de små strukturene. Det er nødvendig at  mer innflytelse og mer ansvar gis til de som leder avdelingene: det vil si der arbeidet faktisk utføres.

Syv årsaker til for høyt arbeidspress i sykehus:

 Stadig flere sykdommer defineres som akuttilstander. Behandling skal igangsettes raskt. Slag og kreft er gode eksempler på dette. Diabetes type 1 står på listen over sykdommer hvor det snart vil komme krav om raskere igangsetting av behandling.

 Flere med kroniske, sammensatte sykdommer. Det blir stadig flere som lever stadig lengre med sine sykdommer. Det betyr også at stadig flere vil ha behov for et økt antall behandlinger i sykehus.

 Vi behandler flere eldre personer. Det har vært en dramatisk endring i hvilken innsats vi bruker på eldre personer. Her er det viktige aveininger mellom behandling som faktisk øker livskvaliteten og overbehandling som skaper unødvendig lidelse.

 Kortere liggetid og lavt sengetall. Dette har vært bevisst politikk. Det er ofte riktig at pasientene skal raskt på bena. Likevel har reduksjonene delvis vært gjort for raskt og på grunnlag av dårlige planer. Dette fører til et økt antall reinnleggelser

 Fraværende ledelse. I enkelte av våre største sykehuskonstruksjoner har en gått bort fra stedlig ledelse. Det vil si at lederen har ansvar for en avdeling som har minst to lokalisasjoner. Dette er et feilgrep. Ansatte har behov for tilgang til egen leder. Lederen har behov for kjennskap til og kunnskap om sine ansatte. Mange ledere har i tillegg for mange administrative oppgaver. De er fratatt muligheten til å lede sin bemanning.

 For dårlig støtte. Merkantilt personell er redusert og det er innført tidkrevende systemer som for eksempel talegjenkjenning. Dette har ført til misbruk av ressurser og ineffektive arbeidsformer. I tillegg avbrytes mange leger av en kontinuerlig pipende calling. Stadige avbrytelser innebærer en klar riskio for at kvaliteten på arbeidet går ned.

 For lav bemanning. Det har vært politikk gjennom flere år og holde antallet leger i sykehus nede. Tanken har vært at færre leger vil generere mindre arbeid, og dermed vil de generelle kostnadene gå ned. Det har vært gjort utallige forsøk på omorganiseringer for  å tilpasse seg en minimumsbemanning. Avdelingsledere gis ikke mulighet til å ansette det antall leger de trenger for å sikre forsvarlig drift.

Publisert i helsesystemet, Legeforeningen | 2 kommentarer

Lancet/ FN/ ikke-smittsomme sykdommer

I september holder FN for første gang i historien toppmøte om ikke-smittsomme sykdommer. Lancet skriver om dette i sitt siste nummer, og de diskuterer fire spørsmål i artikkelen:

1) Er det riktig å si at ikke-smittsomme sykdommer utgjør en global krise?

2) På hvilken måte utgjør sykdommene et utviklingspørsmål

3) Finnes det kostnads-effektive virkemidler som ikke utgjør for store kostnader?

4) Er det virkelig nødvendig med ansvarlighet fra  ledere på toppnivå?

Lenke til artikkelen er vedlagt nederst. Jeg referer her noen av hovedpoengene. Ikke-smittsomme sykdommer er definert som hjertesykdom, slag, kreft, diabetes og kroniske luftveissykdommer.  Lancet sier at ikke-smittsomme sykdommer utgjør en global trussel som krever global respons. Fire nøkkel-riskofaktorer er røyking, dietter med for mye fett, salt og sukker, omgivelser som hidrer fysisk aktivitet og  høyt alkoholinntak. Mentale helseproblemer og ikke-smittsomme sykdommer henger sammen. Behandling og forebygging av sistnevnte vil derfor ha postive effekter på mental helse.

Helsesystemer, selv i rike land, har allerede vanskeligheter med å håndtere disse helseproblemene. Hvis økningen i disse sykdommene fortsetter vil ingen land ha mulighet til å forstatt tilby dagens nivå på helsetilbudet.

Suksess i arbeidet med hindre utviklingen krever sterkt og effektivt lederskap. Sterke ledere katalyserer og gjennomfører forandring.

Artikkelens siste avsnitt: «A successful outcome of the UN HLM depends on heads of states and governments attending the meeting, endorsing, and then implementing the commitments into action. Long-term success requires inspired and committed national and international leadership. Now is the time for politicians to grasp the opportunity and make a huge and lasting improvement to the health of all people.»

http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(11)60879-9/fulltext

Publisert i Helse, helsesystemet | Legg igjen en kommentar

Sorg Perspektiv Håp

Vi er i sorg. Vi klarer ikke å forstå fullt ut at dette hendte. Alt for mange av våre venner, naboer og medarbeidere har lidd tap ingen mennesker burde lide. For mange har opplevd, sett og hørt det ingen mennesker burde oppleve. I dag tenker jeg på, og føler med, alle de som gråter nå. Jeg kjenner også dyp respekt for og  stor takknemlighet til alle de som har vist kraft og mot disse dagene. De som var der, de som forteller, de som hjalp til og som jobbet hardt for og som fremdeles jobber hardt for å redde dem som overlevde. Ingen hadde ventet at dette skulle skje. Da det skjedde, gjorde alle det de kunne for å hjelpe. Jeg er stolt av det samfunnet Norge er og som Norge vil  forstette å være.

Selv var jeg i London. Det er seks år siden bombene i London. Min venninne der holdt seg unna tuben i seks måneder den gangen. Hun er fra Kenya og foreldrene sendte henne og søsknene til London da hun var femten. Hun beskriver et hjemland som er gjennomkorrupt og hvor det er forventninger om voldshandlinger når det nå igjen nærmer seg valg. Hun har levd hele sitt liv med erkjennelsen av at volden er tett på. De fleste av oss her hjemme har nå levd livene våre i omgivelser som har gitt oss visshet om fred og trygghet. I London var det en helt vanlig helg. Det var glade mennesker overalt; fornøyde turister, glade familier, blid pludring over klirrende kaffekopper. Norge var på forsiden av alle avisene, vi ble godt oppdatert via BBC, men for de aller aller fleste av de vi hadde rundt oss var dette en av alle de historiene som avisene er fylt av og som angår noen andre langt unna.  Dette fikk meg til å tenke over to ting:

1) Voldshandlinger utført av mennesker som har mistet sin menneskelighet skjer hele tiden, i forskjellige deler av verden –  det angår i bunn og grunn alltid oss alle og vi må derfor jobbe sammen for å bekjempe de onde kreftene.

2) De gode kreftene; vår evne til å hente fram og dyrke gleden, kjærligheten, kjærligheten til livet, til våre medmennesker, til jorden, til alle de små tingene som beriker våre liv, er sterke krefter. Det vil aldri være mulig å ødelegge disse kreftene.

Så derfor må vi huske å hente fram håpet. Håpet om at de som er rammet skal reise seg igjen og klare å gå videre med stødige skritt. Håpet om at det blir stadig mer fred, mer åpenhet og mer personlig frihet i alle deler av verden. Og vi må håpe at hver og en av oss kan utvikle enda mer respekt og imøtekommenhet ovenfor alle våre medmennesker også i det små, også når vi er tilbake til de vanlige dagene.

Jeg gjør derfor som så mange andre i dag: Jeg tar med meg en rose og drar ned til sentrum for å gå i tog.

Et tog til støtte for de omkomne, sårede og etterlatte.

Et tog mot ondskap og for fred, nestekjærlighet, kraft og mot.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Direktøravgang

Dagens store helsepolitiske nyhet er at direktøren på Oslo Universitetssykehus (OUS) går av. Hun har sagt tydelig fra om to viktige ting om de pågående omstillingene: 1) Fagmiljøenes innspill har i for liten grad blitt lyttet til. 2) Det er ikke mulig å oppfylle innsparingskravene uten at det går ut over pasientbehandlingen. Dette er styret uenig i.
Vi har tillitsvalgte på OUS som i lang tid har jobbet hardt for å bidra til at omstillingene ikke skal strande fullstendig. De beskriver situasjonen som kritisk. Vi ser nå at leger velger å slutte på tross av at de har brukt det meste av sitt yrkesliv på å bygge opp sterke fagmiljøer som behandler pasienter fra hele landet. Kolleger forteller at de har jobbet på avdelinger hvor de tidligere satte seg som mål å bli best i landet, nå ligger de nede og opplever at mye er ødelagt. Oslosykehusene har i stor grad landsfunksjoner. Dette har ikke blitt tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Sykehusene er lokalisert på en måte som gjør at de foreløpig ikke kan fortsette å redusere bemanningen.
Det er nå en generell og utbredt opplevelse at situasjonen er alvorlig og at det er nødvendig å senke farten kraftig, lytte til faglige vurderinger og tilføre penger. Legeforeningen har hele tiden påpekt at det ikke er mulig å gjennomføre store omstillinger uten øremerkede midler. En eventuell innsparingseffekt vil bli synlig over tid.
Det er vanskelig å forstå at styret velger å se bort fra direktørens vurdringer når det gjelder muligheter og risiko. Det er også vanskelig å forstå hvordan et lederskifte nå vil kunne bidra til å roe ned en svært urolig situasjon. Trenden med å bytte ut ledere når de ikke leverer, uansett hva som er leveringskrav og hva som er begrunnelser for manglende leveranser, er uheldig.

Publisert i helsesystemet | Legg igjen en kommentar

Om leger og feil

VG har denne uken hatt store oppslag om feil i helsevesenet. I dagens VG stiller tillitsvalgte opp å diskuterer hvordan leger opplever det når vi gjør feil.

Vi har ikke gode norske data på antallet feil som gjøres og hvorfor feilene skjer. Vi har heller ikke gode definisjoner på hva som er høy kvalitet på helsetejenestene. Min forventning er  at arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet vil få en langt mer fremtredende plass i helsetjenestene i tiden framover. Det er en god og riktig utvikling.  Det norske samfunn må være svært varsomt når det gjelder å ansvarliggjøre enkeltpersoner for feil. Det er forståelig at mennesker som opplever å bli alvorlig feilbehandlet, eller som opplever at deres nærmerste blir det, gjerne vil vite så mye som mulig om hvorfor det skjedde. Det er vår oppgave å informere grundig og åpent om dette. Det er også vår oppgave å gå systemene etter i sømmene sånn at vi kan sikre oss mot at feil som kan unngås skjer.

Ingen leger ønsker å gjøre feil. Ingen leger ønsker å skade andre. Leger som opplever å gjøre feil som skader andre andre mennesker, blir sterkt preget av det og trenger støtte fra kolleger og ledere for å komme raskt tilbake til vanlig arbeid. De aller fleste feil skyldes dårlige systemer. Det er dette vi må jobbe med. Det har stor betydning at presset på å jobbe mer og raskere, og på å forkorte ventelistene, ikke fører til at dette arbeidet settes på vent.

http://www.vg.no/helse/odelagt-i-helsevesenet/artikkel.php?artid=10094773

Publisert i helsesystemet | Legg igjen en kommentar