Finland-Norge 1-0 ?

Med jevne mellomrom, og gjerne i forkant av et lønnsoppgjør, kan vi lese i avisen at norske leger jobber mye langsommere enn finske leger. For alle som opplever at de løper seg gjennom arbeidsdagen, og stort sett bare har tid til et grønt eple til lunsj, virker dette provoserende. Vi har nå vært på besøk i Den finske Legeforeningen  og diskutert saken.  Det er en felles nordisk arbeidsgruppe (som ikke har tilknytning til legeforeningene) som har lagt fram reslutatene, og ved første øyekast ser det ut som om finnene er overlegent mest effektive.  Norge, Sverige og Danmark kommer på en delt andre- og sisteplass.

Arbeidsformelen er:   Productivity = Output/Input

Output er antall pasienter ut relatert til diagnosegrupper (DRG). Dette er interessant fordi man altså måler antall mennesker gjennom systemet, uten at det sies noe om hvordan det gikk med dem.  Det sies ingenting om hvor mange pasienter som måtte tilbake til sykehuset fordi behandlingen enten ikke ga ønsket resultat eller fordi de ble skrevet ut før de var klare til å dra hjem.  Målingene tar heller ikke hensyn til hva som gjøres av forskning og opplæring (altså utvikling og overføring av kunnskap) og store sykehus kommer derfor dårligere ut enn små på effektivitetsskalaen.

Den nordiske arbeidsgruppa har også diskutert hva årsakene kan være til forskjellen, og de har kommet fram til at dette mest sannsynlig handler om at det er kommuner som betaler for tjenestene i Finland, mens det i Norge, Sverige og Danmark er staten.  Det kan se ut som om systemet i Finland gir ulikheter i helsetilbudet  ut fra om kommunen er rik eller fattig.

Det er vanskelig å konkludere eller å komme med bastante uttalelser om hva som faktisk er tingenes tilstand ut fra dette.  Målet må absolutt være at vi jobber så effektivt og godt som mulig for å oppnå de målene vi skal oppnå.  Det store spørsmålet blir da: Er det mulig å lage effektivitetssammenlikninger uten å ta hensyn til kvalitet og hvordan befolkningens helse faktisk påvirkes av helsetjenestene vi tilbyr? Og det aller største spørsmålet blir: Er vi enige om målene?  Jeg håper at det aldri blir et mål i seg selv å få så mange personer som mulig kjapt gjennom helsesystemet og ut på den andre siden, for da har vi glemt hva dette faktisk handler om.

Reklamer

Om Hege Gjessing

President, Den norske legeforening I permisjon fra anestsiavdelingen, OUS (Oslo universitetssykehus), Rikshospitalet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s