Sorg Perspektiv Håp

Vi er i sorg. Vi klarer ikke å forstå fullt ut at dette hendte. Alt for mange av våre venner, naboer og medarbeidere har lidd tap ingen mennesker burde lide. For mange har opplevd, sett og hørt det ingen mennesker burde oppleve. I dag tenker jeg på, og føler med, alle de som gråter nå. Jeg kjenner også dyp respekt for og  stor takknemlighet til alle de som har vist kraft og mot disse dagene. De som var der, de som forteller, de som hjalp til og som jobbet hardt for og som fremdeles jobber hardt for å redde dem som overlevde. Ingen hadde ventet at dette skulle skje. Da det skjedde, gjorde alle det de kunne for å hjelpe. Jeg er stolt av det samfunnet Norge er og som Norge vil  forstette å være.

Selv var jeg i London. Det er seks år siden bombene i London. Min venninne der holdt seg unna tuben i seks måneder den gangen. Hun er fra Kenya og foreldrene sendte henne og søsknene til London da hun var femten. Hun beskriver et hjemland som er gjennomkorrupt og hvor det er forventninger om voldshandlinger når det nå igjen nærmer seg valg. Hun har levd hele sitt liv med erkjennelsen av at volden er tett på. De fleste av oss her hjemme har nå levd livene våre i omgivelser som har gitt oss visshet om fred og trygghet. I London var det en helt vanlig helg. Det var glade mennesker overalt; fornøyde turister, glade familier, blid pludring over klirrende kaffekopper. Norge var på forsiden av alle avisene, vi ble godt oppdatert via BBC, men for de aller aller fleste av de vi hadde rundt oss var dette en av alle de historiene som avisene er fylt av og som angår noen andre langt unna.  Dette fikk meg til å tenke over to ting:

1) Voldshandlinger utført av mennesker som har mistet sin menneskelighet skjer hele tiden, i forskjellige deler av verden –  det angår i bunn og grunn alltid oss alle og vi må derfor jobbe sammen for å bekjempe de onde kreftene.

2) De gode kreftene; vår evne til å hente fram og dyrke gleden, kjærligheten, kjærligheten til livet, til våre medmennesker, til jorden, til alle de små tingene som beriker våre liv, er sterke krefter. Det vil aldri være mulig å ødelegge disse kreftene.

Så derfor må vi huske å hente fram håpet. Håpet om at de som er rammet skal reise seg igjen og klare å gå videre med stødige skritt. Håpet om at det blir stadig mer fred, mer åpenhet og mer personlig frihet i alle deler av verden. Og vi må håpe at hver og en av oss kan utvikle enda mer respekt og imøtekommenhet ovenfor alle våre medmennesker også i det små, også når vi er tilbake til de vanlige dagene.

Jeg gjør derfor som så mange andre i dag: Jeg tar med meg en rose og drar ned til sentrum for å gå i tog.

Et tog til støtte for de omkomne, sårede og etterlatte.

Et tog mot ondskap og for fred, nestekjærlighet, kraft og mot.

Advertisements

Om Hege Gjessing

President, Den norske legeforening I permisjon fra anestsiavdelingen, OUS (Oslo universitetssykehus), Rikshospitalet.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s