En helt uvanlig dag på jobben

I slutten av oktober 2010 fortalte jeg Ylf-tillitsvalgte på kurs i Asker at jeg stilte som presidentkandidat i Legeforeningen, og på torsdag for litt under en uke ble jeg valgt til Legeforeningens neste president. Jeg overtar etter Torunn Janbu 1.september, og starter da på den jobben tidligere presidenter beskriver som utfordrende og til tider vanskelig, fantastisk spennende og interessant. Jeg gleder meg. Dette var selvsagt ikke min plan da jeg for seks år siden sa ja til å bli foretakstillitsvalgt for leger i spesialisering på Ahus, og jeg har en gang for alle lært at veien blir til mens man går, at det er viktig å sette seg mål og at målene til en hver tid bør revurderes hvis det dukker opp muligheter som ikke kan forbigåes. Jeg har også virkelig erkjent at ingenting gjøres alene. Det er alltid vekselvirkninger, og vi får til mest når vi er åpne for å ta i mot hjelp og samtidig rause med å gi hjelp. Legeforeningen har snart 28 000 medlemmer. Omtrent 97 % av legene i Norge er medlemmer i foreningen. Vi har tillitsvalgte og engasjerte medlemmer over hele landet, og det legges ned mye tid og krefter i frivillig arbeid. Det er mye arbeid, tidvis tungt og ensomt arbeid, noen ganger tårer og også massevis av latter. Vi har et sekretariat med i overkant av 150 ansatte som hjelper oss i arbeidet med legers arbeidsvilkår, utdanning fra medisinstudiet til etterutdanning og resertifisering av spesialister og helsepolitikk. Det er et ærefullt oppdrag og et stort ansvar å være øverste tillitsvalgte for Norges leger. Det er første gang jeg har blitt «ansatt» ved skriftlig valg. For meg var torsdag 26.mai en høyst uvanlig dag på jobben. Det er en dag jeg vil tenke tilbake på med glede.

Advertisements
Publisert i Legeforeningen | Legg igjen en kommentar

En modig direktør

I dag har direktøren ved Oslo Universitetssykehus sagt tydelig fra om at hun mener det ikke er mulig med enda flere sparetiltak uten at det må gå ut over pasientene. Med dagens styringsform i toppledelsen i sykehus og de regionale helseforetak er dette modig. Egentlig burde det være en forventet og ønsket handling fra den personen som er satt til å forvalte pengene og ansvaret for god og sikker behandling. Hatlen setter jobben sin på spill ved å gjøre det som virkelig kvalifiserer henne til å fortsette i stillingen: hun gir en ærlig vurdering av tingenes tilstand. Jeg er spent på følgene av dette. Det har lenge blitt hevdet at nettopp denne omstillingen er den største i helse-Norge noensinne, men at det likevel ikke skulle koste noe særlig å gjøre forandringene. Tvert i mot skulle man raskt kunne innhente stordriftsfordeler og store innsparinger. Det har vært mange som har stilt seg tvilende til dette, og det har ikke vært framlagt gode opplysninger, beregninger eller planer som har ført til en felles forståelse og trygghet for at dette er et godt planlagt og gjennomførbart prosjekt. Det store spørsmålet nå er om iverksetterne fremdeles tror på prosjektet.  Er det mulig å ikke bevilge mer penger hvis man virkelig tror på det gode sluttresultatet, og at dette er et resultat som er viktig for behandlingstilbudet til hele det norske folk? Det er nemlig det som har blitt hevdet.

Det foregår mange omstillinger rundt om i landet. Prinsippene er ofte like. Fagmiljøene opplever at de ikke blir hørt når de sier fra om konsekvenser. Det begynner likevel å komme ut stadig mer informasjon om hvordan bevilgningene til de somatiske sykehusene har vært holdt på lavt nivå i flere år. Det begynner å komme signaler om at det kanskje ikke har vært så smart å ta ned antall senger og liggetid så mye som det har blitt gjort fordi både antall reinnleggelser og ventelister har økt.

Jeg håper Siri Hatlen får forstette som direktør ved Oslo Universitetssykehus. Vi har mange eksempler på at å skifte person ikke løser problemer som faktisk eksisterer. Jeg mener omorganiseringene også bør fortsette, men med innføring av stedlig ledelse. Tempoet kan tas ned og det er ikke for sent å gjøre gode økonomiske beregninger.  Ryddighet i dette vil gi økt troverdighet til våre øverste helseledere.

Publisert i helsesystemet | Legg igjen en kommentar

Ylf 100 år – Hipp Hurra for en feiring!!

Det begynte med billetten som kom i posten.  Da vi åpnet konvolutten og plukket ut tidenes Willy Wonka-invitasjon, skjønte vi at dette kom til å bli et eventyr.  Fredag 1. april feiret vi Ylfs 100-årsdag på Grand Hotell. Det var 250 gjester og aldri har jeg sett så mange fantastiske kjoler og nydelige, glade mennesker på en gang.  Er det noen som er bekymret for legeframtiden? Ikke jeg.

Fremdeles kjenner jeg på den utrolige følelsen jeg fikk av barnlig undring og fryd da nestleder Johan og jeg åpnet dørene til rokokkosalen. Salen var pyntet til fest, vår fest. Det var store hvite, høytsvevende Ylf 100 år-ballonger, det var drømmestemning med lys i rosa, grønt, gyllent og blått. Det var lykkemusikk og det var champange. Jeg fikk gledessjokk og har ennå ikke landet.

Så takk til alle som kom, takk til alle som holdt taler til oss og for alle de fine og inspirerende ordene vi fikk med oss på veien videre, og takk til alle dere som ikke kunne komme, men som er der ute hver dag og som er Ylf. Jeg ønsker dere alle hell & lykke, fred & kjærlighet.

Vi innledet jubileet med et seminar om legerollen og kvalitet. Vi hadde gode innledere som delte sin kunnskap og sine tanker med oss. Vi har ofte en tendens til å tenke at vi lever i en unik tid, og at våre problemer kun er våre og skyldes denne tidens mas og jag.  Da er det nyttig å få satt ting i perspektiv. Det er nyttig å høre at det var sånn før også. Vi fikk opplest et sitat fra en Ylf-leder fra 30-tallet, og selv om språket var gammelt, var budskapet akkurat det samme som et av våre hovedbudskap i dag. Sakene vi jobber med nå var viktige da, de er viktige nå og det er sannsynlig at de vil være like viktige om 30 år.  Derfor er må vi være her. Derfor må vi fortsette med å kjempe for det som betyr noe for oss. Vi fikk en påminnelse til ved dette jubileet. Vi ble minnet på vårt eget ansvar. Ved selv å ta ansvar for vår situasjon, vårt yrke og vårt faglige arbeid, er det også vi selv som former framtidens legerolle. Ylf ble stiftet 6.april 1911. Torsdag 7. april 2011 starter vi på de neste 100 årene. Måtte de bli fulle av glede, kunnskap og utvikling.

Publisert i Ylf | Legg igjen en kommentar

Kvinnedagen – et verdensansvar


Det er 8. mars, kvinnedagen. Tradisjonelt har jeg ikke vært veldig opptatt av kvinnedagen, men det øker år for år.  Jeg ble oppdratt på en måte som fikk meg til å ta det for gitt at jeg, som kvinne, har nøyaktig samme verdi som menn.  Så er det likevel ikke helt sånn i Norge, og jeg har ved flere anledninger blitt svært forbauset, og jeg regner med at jeg kommer til å komme i situasjoner som gjør meg svært forbauset også i framtiden. Men når jeg nå fikk behov for å skrive en kvinnedagsbloggpost er det på grunn av alle kvinnene i verden. Hvis vi ser verden som helhet er det sjokkerende å se hvordan kvinner fremdeles holdes nede, blir stoppet i sin utvikling, fratas muligheter og påføres skade. I Asia blir jenter abortert bort før de fødes eller de blir drept rett etter at de er født, i Afrika blir kvinner systematisk voldtatt som en del av krigsstrategien. Jemen regnes som verdens verste land å være kvinne i. For ikke lenge siden foreslo en politiker/religiøs leder at det kun skulle være tillatt å vise det ene øyet  offentlig. Og av Ari Behn og Per Heimlys program fra Japan om kvinner som oppsøker barer med mannlige verter lærte vi: etter at du har giftet deg og født barn i Japan er du usynlig som kvinne. Det er mye å gjøre og vi kan bidra. Jeg mener at vi, som tross alt har vært så heldige at vi lever i Norge, landet som blir kåret til verdens beste land og bo i igjen og igjen, har et ansvar for verdens kvinner. Det aller viktigste vi kan gjøre, i et verdensperspektiv, er å sørge for at mange flere kvinner får mulighet til å leve fullferdige liv. Dette vil ha stor betydning for alt som er viktig: fred, økonomi, helse og kjærlighet.

Publisert i Løst og fast | Legg igjen en kommentar

Heges grønnsaksuppe

Det har vært nok en hard vinter. Kulda har ligget over oss i mange uker. Det har snødd mer enn brøytemennene har klart å fjerne. Bilen er fremdeles innestengt. Batteriet er flatt. Men tross vinterenes harde (men vakre) prøvelser: Jeg har vært frisk. Det eneste tegnet til vinterforkjølelse jeg har hatt er et par nys et par ganger. Det er ikke mye å skryte av. Gjennom vinteren har jeg holdt den indre varmen oppe blant annet ved hjelp av grønnsaksuppe. Den kan lages i utallige varianter, men her følger et forslag til oppskrift:

Cirka 5 dl vann tilsatt buljong. Hakk opp: en purre, en fenikkel, to gulrøtter, en halv liten kål, ganske mye søtpotet. Litt under halvannen dl gule linser. Kok omtrent en time eller kanskje enda litt til. Bruk stavmikser til ønsket konsistens – det kan avhenge av dagsform og humør. Tilsett så mye meierismør du har kraft og mot til, en god del gurkemeie, litt chilipulver og litt svart pepper og eventuelt litt worcestershire saus.

Server med revet parmesanost

Etter to porsjoner av denne føler jeg at cellene mine strutter av takknemlig lykke og friskt pågangsmot. Det kjennes som om alle virus har blitt skylt ut av kroppen og ligger på bakken, oppløst og på vei til å bli jord.  Og jeg tenker; jeg må ha bare litt til.

Publisert i kosthold | Legg igjen en kommentar

Entusiastiske leger

Da jeg studerte medisin, var jeg selvsagt opptatt av hvilke faglige valg jeg skulle ta etter at jeg var ferdig. Vi møtte hele tiden leger både som forelesere og som undervisere ute på avdelingene. I en fase da jeg samlet inntrykk for senere valg, la jeg særlig godt merke til de legene som virket entusiastiske og oppriktig glade i arbeidet sitt.  Entusiasmen gjorde at disse legene også ble gode undervisere, og antok jeg, gode leger for pasientene. Nå har jeg vært lege i tolv år og jeg er fremdeles opptatt av at entusiasme er viktig. Både som kliniker og som tillitsvalgt har jeg sett at entusiasmen ikke alltid er særlig høy. Jeg har brukt mye tid på å diskutere dette, for å finne ut av hvor utbredt det er og hva årsakene kan være.

På en helselederkonferanse 2.februar sa professor i helseledelse Jan Grund omtrent følgende: » Det er et alvorlig politisk problem at entusiasmen blant våre leger er synkende»

Jeg mener det er to hovedårsaker til dette. For det første opplever mange leger et tidspress som gjør at de kommer i konflikt mellom de oppgavene de er satt til å gjøre, og den oppfølging de mener det er riktig å gi pasientene. Dette skaper frustrasjon, og det fører indirekte til at fremtredende leger og samfunnsdebattanter som Per Fugelli og Per Vaglum hevder at de empatiske legene ikke lenger finnes. Jeg mener at de aller fleste leger har et sterkt ønske om, og et stort behov for, å være empatiske både på jobben og i livet utenom jobb.

For det andre opplever mange leger at de ikke gis mulighet til faglig utvikling, og at idéer og meninger om hva som er riktig og god praksis effektivt stoppes et sted på veien opp til toppledelsen. Dette gjør at en del avdelingsledere resignerer, blir administratorer, og på forskjellig vis skaper avstand til sine ansatte. Avdelingslederne er våre viktigste mellomledere. De har avgjørende betydning for hvor god kvaliteten er på det arbeidet som blir gjort. De har sterk innvirkning på hvor entusiastiske legene på avdelingen til enhver tid er.

Det viktigste vi kan gjøre nå for å endre på disse forholdene, er å sørge for at vi i større grad får gode, profesjonelle avdelingsledere som gis reell mulighet til å lede sine ansatte.  Avdelingslederne må få større innflytelse over prosesser og avgjørelser som har betydning for det de er satt til å iverksette. Og sist men ikke minst må avdelingslederne kjenne hver og en av sine ansatte, og vite hva de er gode for sånn at kollegiet i fellesskap kan lage et miljø det er godt og trygt å være i både for legene og for pasientene.

Publisert i Ledelse | Legg igjen en kommentar

Turnustjenesten

Denne uka åpnet Legeforeningen opp for søknadsbasert turnustjeneste. Vi hadde sentralstyremøte på onsdag, fattet et enstemmig vedtak og kontaktet pressen. På torsdag sendte vi ut beskjed til alle Landsstyredelegater, og Ylf sendte ut til alle Landsrådsdelegater. I tillegg ringte vi til noen enkeltpersoner vi mente det var viktig å informere tidlig.  Vi la det ut på Facebook og det ble twitret om det. Jeg gjorde meg klar til å ta i mot telefoner, e-poster og meldinger på Facebook. Det har vært veldig stille.  De reaksjonene som har kommet har kommet på nettsiden til Dagens Medisin:  http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2011/02/17/dnlf-vil-fjerne-loddtrekni/index.xml

Vedtaket ble fattet på grunn av en erkjennelse av at det ville være unnvikende å ikke gjøre noe nå. Situasjonen med økende køer gjorde det nødvendig å ta ansvar for å skape åpninger for videre forhandlinger om hvordan tjenesten skal se ut i fremtiden. Det siste vi ønsket var å sette oss selv på sidelinjen i denne viktige diskusjonen. Språkkravet har ført til at omtrent 20 personer ikke fikk ta tjenesten. Det er en alt for liten andel. Det kreves en B, altså nest beste karakter. For norske myndigheter er det uaktuelt å begrense tjenesten til studenter i Norge og norsk-finansierte studenter i utlandet. Samtidig blir det stadig bedre kjent i Europeiske land at man kan «melde seg på» en jobb i Norge. Dette er selvsagt svært attraktivt. Ved innføring av et søknadsbasert system kan man opprette det antall stillinger det er behov for. Det ligger en kvalitetssikring i det. Samtidig unngår vi at det blir for mange leger som kjemper om stillingene de skal ha etter turnustjenesten.

Med dette vedtaket mener vi at vi har bidratt til å sikre våre medlemmers interesser. Turnustjenesten har vært et område vi har jobbet mye og grundig med, og vi kommer til å jobbe mye og grundig i tiden fremover for å sikre at våre nyutdannede leger kommer så raskt som mulig i arbeid, og at de får en så kvalitetsmessig god start på yrkeslivet som overhodet mulig.

Publisert i Ylf | 1 kommentar